Jeg har en vitenskapelig stilling (forskning og undervisning) ved et norsk universitet, og arbeider med et interessant og spennende tema: Økologi, biologisk mangfold og naturfredning. Jeg elsker arbeidet, spesielt det å være ute i felt. Men forholdene på arbeidsplassen driver meg til vanvidd, personifisert av en instituttsjef som de siste 3 årene har gjort sitt ytterste til å gjøre tilværelsen om til et mareritt. Jeg har arbeidet på instituttet i 22 år (det er vanskelig for biologer å få annet arbeid, og hvertfall ikke når man er i femtiårene). Til å begynne med var instituttet svært lite, og alle mine kolegaer var utpregete morgenmennesker med ingen forståelse for avvik. Dette har vært kjernen i en vedvarende konflikt, og i hele perioden har jeg bare hatt 3 sjefer slik at konflikten kan sies å ha god kontinuitet. På akademiske arbeidsplasser er det vanlig at forskere ikke følger normalarbeidstid, men kulturen her på instituttet er fiendtlig til dette. De seneste årene har stress og strebing etter høy produktivitet (særlig i form av krav til internasjonal publisering) nådd universitetene, og er i ferd med å skvise ut de som ikke klarer å henge med på dette rotteracet. Instituttene får midler etter antall publikasjoner, og de siste årene har man fått såkalt "profesjonell" ledelse. Min sjef er økonom, og har ingen forståelse for den gamle, gode feltbiologien. Det stadige maset om min arbeidstid (jeg arbeider full uke, men utover ettermiddagen istedet) har ført til manglende produktivitet i perioder, og det nye nå er at den nåværende sjefen kjører et knallhardt formalistisk løp hvor alt blir redusert til brudd på alt som kan tenkes av bestemmelser og regelverk. Sjikaneringen ble så ille for et år siden at bedriftslegen måtte ta affære for at jeg ikke skulle ende i langvarig sykefravær. Det ble også igangsatt enkelte utredninger om døgnrytme og søvnmønster, men som ventet fant man ikke noe sikker diagnose. Dette ga instituttlederen ny næring til å fortsette presset enda mer, og presser meg til å undertegne allverdens vilkårlige "avtaler". Han er hellig overbevist om at han har rett i sitt paragrafrytteri, som etterhvert må sies å ligge i overkant av hva som er en sjefs plikter. Han legger heller ikke sjul på at han kan komme til å forlange avskjedssak (som ikke nødvendigvis ville gå i hans favør siden presens fra andre saker viser til bl.a. sedvanerett og at det foreligger et sterkt element av langvarig trakasering). Men jeg ønsker å arbeide videre i fred og ro med et fag jeg elsker, og jeg er i ferd med å avslutte flere store vitenskapelige arbeid. Et av mine spørsmål til medlemmene av B-samfundet er om de vet om medisinsk ekspertise (f.eks. i Danmark) som kan gi meg en attest/diagnose på forskjøvet døgnrytme som kan legges til grunn for en særavtale med instituttet (dette er mulig etter regelverket, og kan forhandles fram ved hjelp av fagforeningen). Men denne tyrannen må slås i hodet med vektige argumenter for at han i det hele tatt vil gi seg inn på en slik avtale. Hilsen Jørn Erik.